En viktig del av Ung Filharmonis sommersamling er den nære kontakten som oppstår mellom musikerne fra Oslo-Filharmonien og de unge deltakerne. Deltakerne får undervisning både i grupper og enkelttimer, men får også viktig lærdom gjennom både spontane og organiserte samtaler i løpet av uken.
Med et stort antall spørsmål på lur, samlet mentorene og deltakerne seg i grupper, der de diskuterte alt fra normene under en opptreden til hvordan man kan spille i begravelse uten at følelsene blir for overveldende.
Tema for årets sommersamling er formidling. Teaterregissør Hanne Tømta hadde vært på kurset dagen før og pratet om hva musikere kan lære av skuespillere, og tråden ble plukket videre opp i mentorsamtalene.
Steinansikt eller dans
Hos slagverkerne og messingblåserne ble det en livlig diskusjon rundt hvordan man skal sitte når man ikke spiller. Burde man sitte stille og mutt i stolen? Eller smile og bevege seg til musikken? Slagverker Christian Berg tar eksemplet med en østerriksk slagverker som alltid har et stort smil om munnen mens han spiller.
– Han er alltid fornøyd og det kan bli for mye, men man spiller heller ikke innesluttet med beina i kors. Det er ingen fasit lenger. Før kunne man bli bedt om å sitte helt urørlig i en 64-takters pause, men det skjer sjelden nå. Jeg klarer ikke det: hvis musikken er fin, beveger jeg meg litt i takt med den, sier Berg.
Noen av de unge deltakerne irriterer seg over gravalvoret på konsert. Hvorfor skal man ikke se på hverandre på konserten? spør en. Det føles unaturlig å ha steinansikt og hjelper ikke på formidlingen, istemmer en annen. En tredje sier at hun godt likte at Mei-Ann Chen oppfordret dem til å danse under prøvene.
– Dette er et vidt tema. Vi må for det første skille mellom bevegelsen som kommer av seg selv og det ekstra uttrykket. Noen ganger kan bevegelse bli forstyrrende også, for eksempel kan det forvirre andre slik at andre kommer inn for tidlig. Men jeg tror det handler mye om normer og regler, sier Audun Breen og legger til:
– Bevegelse skaper et uttrykk og formidler til publikum, men det burde være et resultat av det du skaper musikalsk sett, sier han.
Solo-hornist Inger Besserudhagen er enig. Bevegelse uten musikalsk intensjon skaper ikke formidling.
– Som Hanne Tømta sa i går, man må ha et bilde inni seg av hva man vil formidle. Om man fjerner den indre tanken, blir det ikke troverdig, sier Besserudhagen.
To-veis samtale
Et av temaene under samtalen med Hanne Tømta var tryggheten innad i en gruppe. Tømta fortalte om viktigheten av at alle skuespillerne stolte fullstendig på hverandre for at formidlingen skulle bli vellykket. Dagen etter plukket cellistene og bratsjistene opp tråden i en samtale ledet av dirigent Mei-Ann Chen og Louisa Tuck, solocellist i Oslo-Filharmonien.
Hva behøver man fra hverandre i et orkester? Louisa Tuck tar seg selv som eksempel.
– I Brahms 2. pianokonsert begynner den tredje satsen med en luksuriøs cello-solo som ville gjort meg nervøs. Jeg ville bedt deg som dirigent om rom rett før vi starter, noe du ville forstått instinktivt. Hva ville du bedt av meg tilbake? spør hun Mei Ann Chen.
– Om jeg gir deg rommet du behøver, forventer jeg at du trår inn i min verden. Jeg forventer at du har musikalsk tilstedeværelse. Jeg kan alltid merke hvis en vikar kommer inn på førsteplassen, fordi personen har ikke den samme tilstedeværelsen. Kommunikasjonen går to veier mellom dirigent og orkester, svarer Mei-Ann Chen.
Louisa Tuck er enig.
– Det forandrer virkelig mye om jeg har en dirigent som vil det samme som meg. Hvis ikke kan det være veldig forstyrrende. Man pleier å si: Gi et orkester 10 minutter, så bestemmer det seg for om det liker dirigenten eller ikke, sier Tuck.
Dårlig dag på jobb
Hos fiolinistene går praten om følelser i musikken. Flere av deltakerne påpeker at følelser påvirker hvordan de spiller musikk. Hvis de er lei seg, kommer dette tydelig frem i spillingen. Kan man ha en dårlig dag på jobb?
Elise Båtnes tar eksempel med seg selv. Som konsertmester og førstefiolinist faller mye ansvar på henne når det gjelder å sette tonen og gå foran med et godt eksempel.
– Jeg kan ikke ha en dårlig dag på jobb. Hvis følelsene går utover spillingen, så bidrar man ikke så mye til helheten. Men hvis jeg da har en pult-kamerat som inviterer meg til å spille sammen og trekker meg med, får det meg ut av den dårlige dagen. Det er det fine med orkester, sier Båtnes.
Den beste formidlingen kommer gjerne når musikerne selv har sterke opplevelser. Mentorene fra Oslo-Filharmonien forteller om noen av sine og deretter går turen til deltakerne. En nevner Ung Filharmoni i 2019 da de spilte Mahlers første symfoni, en annen nevner Schuberts lieder alene i karantene. Men formidlingen blir noe helt spesielt i et orkester.
– I et orkester går man sammen med åtti andre om å formidle et musikalsk uttrykk til publikum. Det gjør at man får et sterkt fellesskap og samspill, sier Elise Båtnes.
Å spille i begravelse
Hos treblåserne gikk samtalen innom om en annen form for musikalsk formidling. Mange musikere spiller i begravelser til nære eller på minnekonserter. Da blir gjerne formidlingen en helt annen. Hvordan skal man som musikere oppføre seg under en minnekonsert?
– Å spille i begravelser er noe av det vanskeligste jeg gjør, særlig når de pårørende er mine egne. Det er vondt å se at folk har det vondt, og da må jeg gå inn i det som profesjonell. Det tenkte jeg allerede som trettenåring da jeg spilte i min bestefars begravelse. Jeg må tåle å se kisten med kroppen hans i for å klare å spille, så jeg var derfor i kirken lenge før alle andre, sier en av mentorene.
Flere av deltakerne istemmer med sine egne erfaringer om å spille i nære slektningers begravelser. Noen forteller om å holde tårene tilbake, andre om å ikke ville spille og angre på det senere. Mentorene deler også erfaringer fra hvordan det var å å spille en minnekonsert etter en nasjonal tragedie.
– Oslo-Filharmonien spilte en minnekonsert for 22. juli, noe som gjorde et sterkt inntrykk på oss. Vi spilte et variert program, men jeg husker godt etterpå at mange i publikum kom bort til oss og sa at den rolige satsen fra Beethovens syvende var den aller fineste. Som pårørende ville de ikke ha tekst, bare musikk der de kunne legge sine egne inntrykk. Det var til ettertanke for oss alle, sier en av mentorene.
