Tekst: Øyvind Hamre | Foto: Marius Skrede
Den første profesjonelle spillejobben i et orkester må være en stor opplevelse, ikke desto mindre når det er med selveste London Symphony Orchestra.
Johannes Martens innleder sitt foredrag med en historie fra hans første erfaring med orkesteret, om da han som ung cellist spilte med London Symphony Orchestra med Seiji Ozawa som dirigent, Mstislav Rostropovitsj på cello og Jurij Basjmet på bratsj. Alle tre var blant de største navnene i samtidsmusikken. Som Martens poengterer:
– Det var ikke bare et stjernelag, men et legendelag!
Han øvde i flere uker i forkant, og møtte opp første dag i nyinnkjøpt kjole og hvitt, med stiv vest og skruknapper i gull.
– Jeg ble ledd av, forteller Martens. – Visstnok bruker man egentlig bare vanlig skjorte!
De skulle spille Don Quixote av Strauss, og Martens hadde forberedt seg i tre uker, kjøpt fem forskjellige innspillinger av stykket og ankom mandag morgen “ladet som et maskingevær”. Han forteller at han ble møtt av humrende blikk som lurte ‘hvem er denne overtente unge fyren her?’.
Da de begynte å spille innså Martens at dette var mer kaotisk enn innspillingene han hadde hjemme. Basjmet kom sent til gjennomgang, Ozawa måtte trampe takten for Rostropovitsj og Martens tenkte: er det slik det er i et av verdens beste orkestre? Derimot løste alt seg opp etter en gjennomgang eller to, og konserten ble kjempefin. Og Martens er klar på lærdommen:
– Selv om første prøve kan være kaotisk, blir det fantastisk senere.
– Ingen snarveier til erfaring
Johannes Martens lærte mye og fort i London Symphony Orchestra, men han mener det er mye som ikke kan læres.
– Det finnes ingen snarveier til erfaring, sier han. – Men om man forbereder seg godt, kan man kompensere for mye man mangler av erfaring.
Tidligere på dagen hadde hundre unge talenter fått en smakebit på nettopp en slik erfaring.
Søndag 29. september samlet Ung Filharmoni seg i Oslo for å ta del i Crescendos høstseminar, arrangert i samarbeid mellom Barratt Due musikkinstitutt og Oslo Filharmoniske Orkester. Denne uka deler de podium med Oslo-Filharmonien, og hver musiker har fått en mentor som de spiller sammen med.
De unge musikerne er entusiastiske når de snakker om opplevelsen av å spille med en erfaren mentor:
– Det er faktisk utrolig bra å ha en mentor som sier hvordan man kan spille bedre, sier klarinettist Daniel Ivanov, som legger til at man konsentrerer seg på en annen måte når det er en proff ved siden av.
Fiolinisten Hanna Kallestad har kommet fra Bergen for å delta og har vært med i Ung Filharmoni fire ganger tidligere.
– Det er så mange flinke folk her at man har så mye potensiale å hente bare ved å lytte til de andre, forteller hun.
De øvde også under en sommersamling hvor Ung Filharmoni holdt to konserter, men da uten en erfaren musiker fra Oslo-Filharmonien som spilte ved siden av dem. De beskriver det som uvant og utrolig lærerikt. De plukker også opp en del tips. Fiolinist Elias Grimstad fra Levanger skyter inn at han fikk noen gode vibrato-tips fra sin mentor.
På øvingsrommet og på podiet
Johannes Martens trekker fram at orkestermusikeren har to øvingsarenaer: på øverommet og på podiet. Man kan finpusse de instrumentale ferdighetene og øve på stemmen alene på øverommet, men det er mye man bare kan lære på podiet, forteller han. Orkester er samspill, og under tutti-øvinger lærer man å forstå sin rolle, tilpasse sin egen stemme til de andre musikere og å forholde seg til dirigenten.
Vilde Linnea Lervik spiller obo og forteller at det var litt rart å komme inn i Konserthuset og forstå at de skulle spille sammen med Oslo-Filharmonien. Likevel ble hun ikke nervøs.
– De tok oss godt imot og var utrolig hyggelige i obo-rekken, sier hun. – På en måte var det litt tryggere, man spiller i en så stor gruppe med flinke musikere at jeg kan følge dem og stole mer på meg selv.
Even Brodwall på horn legger til:
– Det var kjempedeilig å ha en fasit som sitter og spiller ved siden av deg. Han synes det var behagelig at mentorene ikke gjorde seg til, men var seg selv som musiker.
– Min mentor hadde øvd så mye at han kunne være avslappet og morsom på scenen, og likevel spille alt riktig. Det var inspirerende å se, forteller Brodwall.
Forstå sin egen rolle
Senere i foredraget skisserer Johannes Martens opp noe av det han mener er særegent for orkesterøving. Han sammenligner samspillet med et skuespill, hvor alle har forskjellige roller.
– Det er noen stemmer som er ledende og noen som er følgende, og du er nødt til å forstå: hva gjør du egentlig?
Martens presiserer at man heller burde antisipere enn å følge – altså foregripe hva de andre kommer til å spille, for om du bare følger de andre, spiller du for sent.
– Man skal bygge opp under ledestemmen som en aktiv handling.
På samme måte er det å lede en reaktiv handling.
– Du er nødt til å reagere på resten av orkesteret. Man kan ikke tenke at solo bare leder og de andre følger; alle er med i en helhet, sier Martens. – Ingen er ubetydelige. Alle må være én i et orkester som andre kan lene seg på. Man må kunne sin egen stemme så godt.
– Stol på hverandre
Etter dette følger det noen case studies, hvor Martens har pratet med noen av sine kolleger i Oslo-Filharmonien og intervjuet dem anonymt om deres øvingsvaner.
Da han leser opp blir det tydelig hvor individuelt øvingsrutiner er og hvor forskjellige filosofier musikerne har. Salen lytter fortsatt spent, og mange av de unge tilhørerne nikker bekreftende når de hører noe som gir gjenklang til deres egne øvingsrutiner.
Mot slutten av foredraget er tid for en spørsmålsrunde og musikerne i Ung Filharmoni har mange spørsmål: om hvor mye man må kunne av orkesterrepertoar, om podiumnoter, om vedlikehold av teknikk og om veien hans videre.
Avslutningsvis understreker Johannes Martens at det ikke finnes en fasit for øving, at man må stole på seg selv og at man selv vet hva som er best, før han etterlater salen med et råd:
– Stol på hverandre. Se på hverandre som kolleger og ikke konkurrenter. Så blir også musikken så mye morsommere.
