Tekst: Øyvind Hamre | Foto: Magnus Skrede
Hva er dine tre beste øvingstips?
– Finn ut hva som motivere deg. Finn en standard du kan leve med. Og stol på deg selv.
Har du en spesiell konsert som har skilt seg ut?
– Jeg har utrolig mange høydepunkt med Oslo-Filharmonien. Med jevne mellomrom har vi sånne konserter hvor alt klaffer, og man merker at publikum og orkesteret får en spesiell kjemi. Det blir som en kjempestor kammermusikkgruppe, alle er tent, og da er det så gøy å spille i orkester. Jeg har så mange at jeg ikke har lyst til å trekke frem en spesiell, bare det å spille i orkester i seg selv er så givende når det klaffer.
Dere feiret nylig 100-års jubileum med Oslo Filharmoniske Orkester med en direktesendt konsert i Slottsparken. Må dere gjøre andre forberedelser i forbindelse med slike spesialoppdrag?
– Ikke egentlig. Det er mest apparatet rundt oss som er annerledes. Det er mye jobb med lydteknikk og at det balanseres mer ut fra de spesifikke forholdene. Og så kan det regne, det kan være sol i øynene, men selve holdningen til å spille forblir den samme.
Hva var det siste store musikalske øyeblikket ditt?
– Det var på lørdag. Truls Mørk var solist med oss, og hver gang jeg spiller med ham er det utrolig stort.
Og til slutt: har det noen gang gått galt?
– Absolutt. Jeg husker en konsert da jeg var yngre og litt for overtent, og jeg dundret i vei med feil sats. Det var et litt stille parti og jeg satte i gang med en utrolig fortissimo-sats – og jeg glemte helt at jeg ikke spilte på en mellomsats.
– Den aller første konserten jeg gjorde – da var jeg åtte år – og stolen min var satt helt på kanten av podiet. Akkurat idet dirigenten løftet pinnen gjorde jeg meg klar til å spille, men i stedet så bikket jeg bakover. Celloen min knuste og jeg fikk hjernerystelse. Det var debuten min som orkestermusiker.
