Tekst: Øyvind Hamre | Foto: Magnus Skrede
– Jeg kan fremdeles kjenne den samme atmosfæren jeg kjente for 23 år siden.
Niels Aschehoug har vært ansatt i Oslo-Filharmonien (OFO) siden 1983, da han var bare 23 år gammel. Han prøvespilte i Lille Salen på Oslo Konserthus, på nøyaktig det samme stedet som han nå holder foredrag for åtti unge deltagere i Ung Filharmoni. Han har vært med i orkesteret lenge og gjennom en viktig periode, da Mariss Jansons bygde opp OFO til et internasjonalt anerkjent orkester.
I løpet av årene har Aschehoug erfart at orkesterspill er et håndverk som utvikles over tid. Han legger ikke skjul på at det kan være fysisk krevende og at yrket krever at den fysiske formen holdes ved like.
– Arbeidet som orkestermusiker innebærer mye teknikk. Det er et veldig anstrengende yrke, man er nødt til å ha et sterkt fysisk og psykisk fundament. For til tider vil man oppleve slitasje. Da gjelder det å være forberedt, forteller Aschehoug.
Mentale barrierer
For mange unge kan det være vanskelig å holde nervene i sjakk. Deltagerne i Ung Filharmoni vokser også opp i en annen generasjon, hvor det er mye press og forventninger fra alle kanter, sier Aschehoug. Man må overvinne de mentale barrierene og prestere under stress for å være musiker, noe som ikke nødvendigvis blir lettere med årene.
Slike utfordringer kan dukke opp igjen på forskjellige tidspunkter i karrieren. Selv hadde Niels Aschehoug en periode hvor det var vanskelig å konsentrere seg på podiet, hvor han noen ganger fikk en snikende følelse av at alle var bevisst småfeilene hans. Det ble en ond sirkel hvor han ville tilfredsstille kravene som ble stilt, men var redd for ikke å innfri dem.
– Men det forsvant etterhvert. Løsningen ble for meg å tenke på noe annet, å fokusere på noe veldig konkret som en frase eller bevegelser med buen.
Hva er det juryen lytter etter i en prøvespilling?
Prøvespillingen er den første terskelen man krysser for å få plass i et orkester. Aschehoug har selv sittet i juryen flere ganger og forteller at de ser etter en musiker med personlighet, en som har noe på hjertet og som spiller personlig. Men det må også være en som kan innordne seg i et fellesskap og er disiplinert. Han forteller musikerne i Ung Filharmoni hva juryen lytter etter under en prøvespilling:
– Det første vi lytter etter er klangen. Er det noe som behager? Er det noe litt levende? Eller er det en litt stiv og hard klang uten ressurser i seg?
Han tipser salen om å utforske det klanglige og at de må utvide sin dynamiske stemme i et orkester. Det er et evigvarende arbeid å utvide klangen, men inspirasjon kan komme plutselig og fra uventede steder:
Du blir kanskje trigget av en nydelig solo eller fin frasering fra en av dine kollegaer. Det er sånt som kan gi deg energi i en krevende hverdag.
Å beholde amatøren i oss
Man prater ofte om profesjonelle musikere og amatører. Hva ligger det i de begrepene? Niels Aschehoug har selv oppnådd noe de fleste av tilhørerne drømmer om – nemlig å kunne leve av musikken.
– Ordet amatør derimot blir ofte brukt nedsettende, men vi skal ikke glemme ordets opphav fra latin via fransk. En amatør er en som elsker noe, sier han. – Proffer er alltid godt forberedt, men hvor blir det av den amatørmessige gleden ved å spille? Burde vi kanskje beholde noe av amatøren i oss hele livet?
