– Hvor vanskelig synes dere Konsert for orkester er, på en skala fra 1-10?
Slik lyder ett av spørsmålene fra salen. Den kjente Bartók-konserten er repertoar for årets Ung Filharmoni.
Panelet fra Oslo-Filharmonien, med Eileen Siegel, Johannes Martens, Jonas Haltia og Inger Besserudhagen, svarer så godt de kan på alle spørsmål om orkesterlivet.
De rutinerte musikerne trenger ikke lang betenkningstid før de konkluderer: 8 av 10.
Kan fint kombineres
Noe mange lurer på er hvordan en vanlig uke ser ut for en orkestermusiker.
Panelet forteller at øvelsene foregår fra 10-14 mandag til onsdag, så er det generalprøve torsdag formiddag, og konsert på kvelden torsdag og fredag.
– I tillegg har vi ofte onsdagskonserter, ting som foregår i helgene, innspillinger og så videre. Denne hverdagen blir også mer fleksibel, sier Martens.
– Jeg pleier å komme til konserthuset klokken 8 for å varme opp og øve. Så er det arbeid på podiet fra 10-14, og så har jeg gjerne elever etter prøven, forteller Siegel.
Det er mange som jobber med undervisning og andre ting ved siden av orkesterstillingen. OFO-musikerne mener det går ganske fint å kombinere.
– Jeg underviser på Musikkhøgskolen, og jeg synes det er utrolig berikende. Det inspirerer meg også til å øve og holde meg i form, selv om det går litt ut over fritiden, sier Haltia.
– Fordelen for oss er at vi har en ganske forutsigbar hverdag, så vi vet hva som skjer i god tid og kan organisere livet ut fra det. Det er sjelden det kommer plutselige endringer, sier Besserudhagen.
Hun forteller at hun i starten av orkesterkarrieren hadde mer enn nok med å henge med og forberede seg. Men etter hvert ble det tid til annet også.
– Jeg begynte å undervise på Barratt Due og var der i 25 år, og jobbet også mye med kammermusikk. Nå som jeg har blitt eldre føler jeg at jeg trenger mer tid på å øve mye for å holde staminaen oppe, og til å restituere etterpå, sier hun.
Mahler for 42. gang
For en som er helt ny i orkester-arbeidslivet kan det nok virke litt overveldende til å begynne med. Store mengder noter skal øves inn, og tempoet blir gjerne skrudd litt opp sammenlignet med det man er vant til fra studietiden.
Musikerne forteller at notene er klare fire-fem uker før, slik at man kan begynne forberedelsene. Siegel vedgår at det kan være intenst i begynnelsen.
– De første årene er alltid tøffe, fordi alt er nytt. Men etter hvert begynner ting å komme om igjen, og du kan det fra før, sier hun.
Besserudhagen er enig, og mener det er en fordel å være ute i god tid.
– Vi får stadig nye kolleger som møter alt for første gang og har mye jobb med det. Da tror jeg det er en fordel å være ute i god tid, sier hun.
– Da vi spilte Maler 1 på Ung Filharmoni for noen år siden, så hadde jeg spilt den 42 ganger. Det er ikke alt man har spilt så ofte, men det hjelper å ha rutine.
Dette vet Siegel alt om. Hun har faktisk tatt vare på alle notene de noen gang har spilt. Gjennom 34 år som ansatt i Oslo-Filharmonien.
– Jeg har lagd et rangeringssystem for notene hvor seks er det vanskeligste. Når sesongprogrammet kommer kan jeg bare hente fram disse notene igjen, med alle fingersettinger notert, sier hun.
Ikke ta av deg skoene
Flere av UngFil-musikerne lurer også på hvilke uskrevne regler det gjelder å følge når man skal ut i det profesjonelle orkesterlivet. Hva burde man ikke gjøre?
– Noen tar av seg skoene på prøve. Det er ikke så veldig ålreit, hvis du har føtter som lukter, sier Martens med en latter.
Haltia påpeker at for blåsere og andre som ofte har lange pauser, kan det være fristende å finne på noe annet mens instrumentet hviler. Det er ikke så populært.
– En gang hadde vi en vikar som ikke skulle spille før i siste sats av symfonien. Han synes nok det var litt kjedelig, så han hadde med seg en Donald-pocket på scenen. Han ble aldri spurt igjen, forteller Haltia.
– Og hvis man er ny som vikar, så er det best å la mobilen ligge i kassen under prøvene. Hør på hva dirigenten sier, følg med på det som skjer, og ta inn inntrykkene selv når du ikke spiller, sier han.
Besserudhagen mener at man som ny vikar må få lov til å spørre om det er noen uskrevne regler man bør vite om. Ellers er det vanskelig å vite om man tråkker feil eller ikke. Selv fikk hun ett spesifikt tips, som hun fremdeles følger:
– Da jeg vikarierte i Filharmonien som 23-åring satt jeg utenfor podiet med strikketøyet mitt. Da var det en som sa: «Det der tar du aldri med inn på podiet». Og det har jeg heller ikke gjort, sier hun.
Det å snu seg og se på andre som spiller er heller ikke alltid så lurt.
– Noen synes det er ubehagelig, selv om man gjør det fordi de spiller kjempefint, ikke fordi det er noe feil. Noen synes det er ubehagelig. Så fokuser på deg og ditt, er Haltias råd.
I tillegg er det en fordel om alle venter med spørsmål og kommentarer til pausen eller slutten av dagen.
– Ellers blir det en veldig travel prøve. Vi er mange på podiet, det er mange musikalske meninger, men ofte kommer svaret av seg selv etter en gjennomkjøring eller to. Gå via gruppeleder eller konsertmester hvis det er noe, sier Martens.
– Sitt ordentlig på stolen
Noe annet som det kan være greit å følge med på er eget kroppsspråk.
– Det er behagelig å sitte og spille med beina i kors, men det kan også signalisere at du ikke er så engasjert. Så sitt ordentlig på stolen, råder Besserudhagen.
Dette med å bevege seg mens man spiller er et tema hvor det hersker ulike meninger. Siegel sier at de også har diskutert dette innad i fiolingruppa.
– Man trenger kanskje ikke å bevege seg mer enn konsertmesteren. Men så er det viktig å ikke bli for stiv heller, og faktisk ha litt frihet til å uttrykke seg, sier hun.
Martens poengterer at det er en avveining; man må på den ene siden tilpasse seg kollektivet, men også kunne by på det man har av musisering. Han har et konkret eksempel:
– Jeg var nylig på en konsert i Paris, hvor det var en ganske kjedelig konsertmester som satt helt stille og spilte. Men bakerst på førstefiolin satt det to, sikkert ganske nye musikere, som dansa noe helt vanvittig. De koste seg, og det var så mye spilleglede. På én måte leverte de veldig mye, men samtidig tok de jo også mye oppmerksomhet.
– Tenk på det som et langløp
Og så til det evige spørsmålet: Øving. Hvor mye egenøving blir det tid til, når man også skal være med på daglige prøver og lære inn nye, store verk. Ifølge panelet er det veldig ulikt fra musiker til musiker.
– Man må balansere øvingsmengden ut fra hvor mye annet man har på jobb, ellers blir det rett og slett for tungt fysisk. Samtidig skal man ha en viss utholdenhet også, sier Besserudhagen.
De andre er enige.
– Er det en uke med tungt program på jobb øver jeg kanskje halvannen time, men i en lettere uke blir det 2-4 timer, sier Haltia.
Han oppfordrer de unge musikerne sterkt til å bruke øvingslogg.
– Skriv ned hva dere øver på, hvor lenge, hvordan egen innsats var og hvordan det hørtes ut. Da kan dere også legge merke til når dere øver best, og kan orientere etter det når dere øver frem mot et prøvespill, for eksempel, sier han.
Han er også opptatt av at øvingsmengden bør bygges opp gradvis, særlig i overgangen til høyere utdanning. Det er lett å bli overivrig når man plutselig kan bruke så mye tid man vil på å øve.
– Jeg ser ofte unge musikere som dobler øvingsmengden med en gang. Da er det lett å gå på en smell, og få betennelser og skader. Så tenk på det som et langløp, og bygg deg langsomt opp, er Haltias råd.
Mange lurer også på hvordan OFO-musikerne jobber når de har dårlig tid på å lære seg veldig mye musikk. Martens mener det viktigste er å få oversikt, og plukke ut de delene som er eksponert.
– Å høre gjennom stykket med noter gir et veldig bra utgangspunkt. Noen ganger er det ikke den mest teknisk krevende passasjen som høres best, og det er fort gjort å bruke mye tid på noe som ikke egentlig er like sårbart. En portrettmaler begynner ikke med detaljene i øyet, det kommer etter hvert som man får det andre på plass, beskriver han.
Se etter hva du kan lære
Som orkestermusiker har man fryktelig mange kolleger, og det er mange man skal samarbeide med. Panelet understreker at man må være generøs med hverandre og respektere kollegene sine.
– Noen prater i vei like før de skal på scenen, mens andre helst vil være stille og ikke snakke med noen. Det betyr ikke at man er sur, men at det er slik man finner fokus, beskriver Haltia.
Martens er opptatt av å gå utenfor sin egen gruppe og bli kjent med andre enn de han sitter rundt til daglig. For eksempel ved å finne et nytt bord i kantina.
– Vi har veldig mye å lære av andre instrumentgrupper, bare vi tar oss tid til å spørre hverandre om hvordan vi tenker og gjør ting. Ikke bare mellom instrumenter, men mellom sjangere og kunstnergrupper også. Kjenner dere en jazzmusiker eller en danser; spør hvordan de jobber. Så finner dere kanskje noe nytt som ingen andre musikere har fortalt dere, oppfordrer han.
– Se etter det beste i andre, og hva du kan lære av dem, så er det lettere å se det beste i deg selv også, sier Martens.
