Béla Bartóks Konsert for orkester er et verk som utfordrer alle instrumentgruppene.
Hele konserten åpnes av bassistene, og tempoet begynner raskt å akselerere. Vi har tatt en prat med to av årets bassister som forteller om utfordringene, gledene, og om kontrabassens viktige rolle i orkesteret.
Et lite samfunn
En av bassistene er Dina Holst-Larsen (17) fra Moss. Hun beskriver bassgruppa som et tett fellesskap, selv om det er første gang alle deltar på Ung Filharmoni.
– Noe veldig gøy med bassistene er at vi er et lite samfunn. Alle kjenner hverandre. Vi har også noe som heter Kontrabassklubben, det er der alle bassistene møtes. Så vi kjenner hverandre godt, sier hun og legger til:
– Det er blitt et jentesamfunn i år, og det er veldig gøy. Alle basslærerne våre er menn, men elevene er jenter. Og i generasjonen under oss er det flest gutter igjen. Så det går i bølger. Det er kjempegøy å ha en hel bassrekke med bare jenter, sier hun.
Et av de morsomste orkesterstykkene
Holst-Larsen beskriver stykket som utfordrende, men veldig givende.
– Bassen utgjør grunnlaget i orkesteret. Det er ikke alltid man hører bassen, men man føler den. I dette stykket er det steder der vi spiller alene og blir hørt godt. Det er både skummelt og gøy, sier hun.
I tillegg trekker Holst-Larsen fram passasjer hvor de må spiller legato, og andre steder hvor det er rask frasering.
– Jeg liker stykket utrolig godt . Det er ikke så mange pauser, og vi bassister har masse morsomme ting å bidra med. Dette er et av de morsomste orkesterstykkene jeg har spilt, sier hun.
I detalj
En annen bassist er Ahouo Ros Werenskiold Mandan (17) fra Drøbak. Hun forteller at det kan være utfordrende for bassistene å samordne seg med de andre:
– Vi spiller ofte ikke så mye melodier, det dreier seg mer om presisjon. Og med våre mørke toner er det en utfordring å koordinere, slik at ikke alt blir grums, sier hun.
Mandan forteller at hun liker Ung Filharmonis oppsett, at man får gjennomgått stykket både individuelt, i gruppe og seksjon, og som et helt orkester.
– Jeg liker veldig godt at man får øvd på alle de ulike delene. Det var veldig fint på seksjonsprøven i dag, da gikk vi gjennom alt sakte og i detalj, slik at vi fikk kontroll på det, sier hun.
Forstår ikke alltid viktigheten
I deler av stykket spiller ikke bassistene, og Ros Mandan forteller at den største utfordringen er å komme inn riktig.
– Det er ikke nødvendigvis stemmen som er det vanskeligste, men tellingen av takter, skiftet av taktarter og å ha kontroll på alt som skjer, sier hun.
Noen steder i Béla Bartók Konsert for orkester har de en mer klassisk bassrolle – nemlig å holde pulsen sammen med slagverk og være orkesterets grunnmur – andre steder spiller bassistene mer soloaktig og rytmisk, forteller Ros Mandan.
– De andre innser kanskje ikke alltid hvor viktige vi er. Noen ganger tenker kanskje fiolinister at det vi gjør er veldig lett, men det er en helt annen type ferdigheter som kreves, forklarer hun.
Bratt læringskurve
Kenneth Ryland er solobassist i Oslo-Filharmonien og instruktør på Ung Filharmoni. Han synes bassistene er en fin gjeng som tar vare på hverandre, og han kan allerede merke fremgangen.
– Jeg gleder meg også til å følge utviklingen til hele orkesteret. Når et stykke er helt nytt for et orkester blir det ofte en bratt læringskurve fra første gjennomspilling til siste. Fra tidligere år vet jeg hvor rask stigning man oppnår på fire dager. Det er veldig morsomt å høre, sier han.
Ryland deler også sine tips til hvordan bassister som vil søke neste års Ung Filharmoni allerede kan begynne å forberede seg:
– Vi har hatt et fast prøvespillsrepertoar, bestående av Beethoven 5. symfoni og basstemmen fra Bachs E-dur-fiolinkonsert. Jeg vil anbefale å forberede seg litt på det, høre litt på det, øve litt på det og ha fokus på orkesterspill, sier han.
Tekst: Øyvind Hamre
