– Man må jobbe litt ekstra hardt når man står så langt unna, sier Sebastian Lindland.
Som slagverkere har han og kollega Åse Marie Midtun virkelig fått kjenne på den store avstanden i prøvesalen på Rønningen folkehøgskole denne uken.
Pandemirestriksjoner har gjort at orkesteret må stå enda mer spredt enn før, og for de som er plassert helt bakerst tar det tid før lyden når fram.
Lengst unna
– Vi slipper å stå like spredt på konsert, så det er bra. Da føles det som vi spiller mer sammen, sier Sebastian.
I løpet av UngFil-uken spiller deltakerne konsert i Marmorsalen på Sentralen, og i Valdreshallen i forbindelse med Valdres sommersymfoni. Øvelsene i forkant foregår på Rønningen.
Det er mange ulike rom å forholde seg til, noe som igjen har mye å si for klangen og teknikken. De to slagverkerne er avhengig av å bruke prøvetiden godt når de kommer til et nytt lokale.
– Hvert rom har sin egen karakteristikk. I salen på Rønningen er klangen tørr og kompakt, og man må jobbe hardt for å få fram overtoner. Da må man ofte tone opp bevegelsene, sier Sebastian.
– Så kan man heller justere ned når klangen er bedre, sier Åse Marie.
– Til å begynne med må man bare gjette litt, til man blir kjent med rommet, sier hun.
De innrømmer at det kan være litt skummelt, for hvis en slagverker gjør noe feil høres det så ekstremt godt.
– Det tar tid før lyden kommer fram. Da er det viktig å følge med på det man ser, ikke bare det man hører, og stole på det, sier Sebastian.
Det er særlig én ting de følger med på for å sikre at det blir riktig: Buen til konsertmesteren.
Nærmest
Helt forrest i orkesteret, nærmest dirigenten, sitter Birk Landaas. Han er med på Ung Filharmoni for femte gang, og i år er det han som har inntatt konsertmesterplass.
– Konsertmesteren skal ikke bare lede førstefiolin, det er viktig å være et referansepunkt for resten av orkesteret også, sier han.
– Jeg har hørt mye på stykket, og sett på partituret for å få oversikt over de andre stemmene.
Det er et stort ansvar å ha. I tillegg til å være trygg på sin egen stemme skal han fungere som bindeledd mellom musikere og dirigent, og han skal spille en solo.
– En god konsertmester må ha et tydelig kroppsspråk og sette inn riktig, vise frasering og dynamikk, og karakter. Man må ta ledelsen, sier Birk.
Alt dette krever overskudd.
– Jeg har øvd mye på min egen stemme, slik at jeg kan gjøre alt det andre samtidig, sier han.
Når slagverkerne plutselig står 30 meter unna, i en idrettshall med tørr klang, er det ikke rart om instrumentene klinger litt annerledes. Konsertmesteren har forståelse for at det kan være utfordrende for de som sitter aller lengst unna.
– Jeg er jo heldig som slipper den store avstanden til dirigenten. Da vi satt aller mest spredt hørte jeg mer av meg selv enn vanlig, og måtte justere litt, men forskjellen er nok enda større for de som sitter lengst bak, sier han.
Ingen tid til scrolling
Hva gjør man så når man har spilt sine takter fra bakerste benk, og det er ti minutter til neste innsats? Blir det anledning til en runde på Instagram?
Svaret på det er nei.
– Selv om du ikke spiller akkurat da, er du likevel en del av den felles formidlingen i orkesteret, sier Åse Marie.
Hun mener det er essensielt å fortsette å lytte for å holde fokus.
– Det gjelder å få med seg hva som skjer i de andre gruppene når en selv ikke spiller, og å være i samme stemning som dirigenten og orkesteret når du kommer inn igjen, sier hun.
For selv om du har hatt en lang pause, skal det du spiller neste gang være en forlengelse av alt som har skjedd i mellomtiden. Det er en helhet.
– Når du skal inn igjen må du være på plass med én gang, det er ikke tid til å finne flyten på nytt, sier Sebastian.
Man må være «i det» hele veien. Selv pleier han ofte å finne noe spesifikt å fokusere på, for eksempel hva strykerne gjør. Der sitter jo også konsertmesteren.
– Vi får mye tid til å bli kjent med musikken. Men det hender jo jeg misunner fiolinene som får spille hele tiden, legger han til.
