I forbindelse med vårt 10-årsjubileum får årets deltakere møte noen av våre tidligere deltakere, som alle i dag har fått fast jobb i hvert sitt orkester. Marie Lille Haugen var med på Ung filharmoni i 2020-2022 og er nå solo piccolo-fløytist i Operaorkesteret i Oslo. Tirsdag møtte årets Ung Filharmoni-deltakere henne i samtale med Anders Hall Grøterud.
Hun ga seg ikke før hun kom inn
Marie Lille Haugen visste ikke hva hun gikk til første gang hun søkte Ung Filharmoni i 2016. Da hadde hun aldri spilt et orkesterutdrag før og hun gjorde det hun trodde hun skulle gjøre: øvde på notene. At utdragene var hentet fra større orkesterverk, og at det kunne være lurt å vite hva som skjedde rundt fløytestemmen, hadde hun ikke tenkt særlig over. Det ble ikke plass i Ung Filharmoni. For vært år hun søkte forstod hun litt mer.
– Jeg begynte å høre på verkene og forstå hvor utdragene kom fra. Det gjorde at jeg forberedte meg på en helt annen måte. Det hjalp også veldig å ta timer hos Trond Magne Brekka, fløytist i Oslo-filharmonien.
Haugen understreker at hun opplevde mestring også i løpet av de fire forsøkene hun brukte på å få plass på Ung filharmoni.
– Det å komme på venteliste syntes jeg var kjempe-, kjempekult. Det var en bekreftelse på at det jeg gjorde faktisk hadde effekt. Da jeg til slutt kom inn, kjente jeg at: Ja, jeg har utviklet meg siden de siste årene, forteller hun.
Plutselig satt hun blant høyskolestudentene
Haugen vokste opp i en musikalsk familie og ville egentlig spille kornett eller baryton. Moren så imidlertid for seg at det kunne bli tungt og upraktisk med et stort instrument og hun ble overtalt til å velge fløyte.
Da Marie skulle marsjere med korpset på 17. mai viste det seg at armene hennes var for korte til å holde tverrfløyten og Haugen fikk spille piccolofløyte.
– Jeg fikk erfaring med piccolo mye tidligere enn de fleste, og det tror jeg var veldig heldig, sier Haugen.
Da Haugen kom inn i Ung Filharmoni i 2019 gikk hun fortsatt på videregående. Rundt henne i fløytegruppen satt musikere som allerede studerte ved Norges musikkhøgskolen og forskjellen fra videregående var merkbar.
– Jeg husker at jeg var veldig spent og veldig nysgjerrig. Plutselig satt jeg midt oppi alt sammen, med folk rundt meg overalt.
Hun oppdaget raskt at orkesterspill stilte andre krav enn øvingen alene.
– Man merker at det blir vanskeligere å intonere når man er flere på samme stemme. Samtidig er det mye morsommere enn å sitte alene hele tiden, sier hun.
En av Haugens mentorer var Trond Magne Brekka, som hadde hjulpet henne med prøvespillet. Etter samlingen spurte Marie om han ville fortsette å undervise henne, noe han ville.
Et avgjørende møte med Ildfuglen
Året etter kom Marie tilbake. På tross av koronapandemiens restriksjoner i 2020, ble Ung Filharmoni gjennomført, det var veldig viktig for Haugen. På notestativet sto Stravinskijs Ildfuglen og Haugen fikk piccolostemmen. Instrumentet hun tilfeldig hadde begynt å spille fordi armene var for korte til tverrfløyten i 17. mai-toget, ga henne nå en krevende oppgave i et stort symfonisk verk. Hun mestret oppgaven og den opplevelsen gjorde noe med ambisjonene.
– Drømmen om å spille i orkester begynte å bli konkret.
Haugen kom også tilbake til Ung Filharmoni både i 2021 og 2022, men som en helt annen musiker enn første året. Hun var innom alle fløytestemmene og det siste året fikk hun selv sitte på førstefløyte. Utviklingen hadde gått fra å forsøke å finne sin plass blant de andre til selv å være med på å vise vei.
– I den rollen måtte hun ta initiativet, forme soloene, gjøre musikalske valg og våge å stå for dem.
De første prøvespillene
I løpet av sitt siste år i Ung Filharmoni ba Haugen om fri én dag, fordi hun skulle til Kristiansand symfoniorkester og gjøre sitt første profesjonelle prøvespill. Hun vant ikke jobben, men erfaringen ga mersmak. Et halvt år senere prøvde hun igjen, denne gangen hos Marinemusikken i Horten. Den jobben fikk hun.
Haugen hadde knapt rukket å begynne i Marinemusikken før neste mulighet dukket opp. Etter bare én uke i den nye jobben skulle Operaorkesteret ha prøvespill for solo piccolo.
– Jeg hadde ikke store planer om å vinne prøvespillet. Jeg tenkte at jeg ikke var ferdig utdannet ennå, så jeg måtte få litt tilbakemelding på spillet mitt og finne ut hva jeg skulle jobbe med videre, forteller hun.
Så kom hun gjennom første runde, deretter andre og til slutt tredje. Premien var ikke fast jobb, men ti vikaruker hvor hun kunne bevise at hun fortjente jobben.
Det er én ting å prestere noen minutter foran en prøvespilljury, men noe annet å bli vurdert gjennom ti uker med prøver og forestillinger.
Haugen brukte juleferien til å forberede flere store operaverk, blant annet Verdis La Traviata. Arbeidsmengden var på et nivå hun aldri tidligere hadde opplevd, men den største utfordringen kom da hun satt i orkestergraven.
En operaforestilling kan vare i tre timer, og ingen spiller feilfritt i tre timer. Samtidig visste Haugen at hun hele tiden ble vurdert.
– Det var veldig mentalt slitsomt. Hvis du spiller en feil – noe som skjer når du spiller en forestilling som varer i tre timer – må du prøve å ikke grave deg helt ned, sier hun.
Den viktigste oppgaven var å lære seg å gå videre, for en feil kunne ikke få ødelegge de neste fem minuttene, den neste timen eller resten av forestillingen.
– Du klarer ikke å være plettfri til enhver tid. Det å klare å nullstille seg var nok det som var mest slitsomt, sier Haugen.
Under scenen
Haugen fikk jobben og orkestergraven i Operaen er i dag Haugens arbeidsplass. Det er en helt annen jobb enn jobben som musiker i et symfoniorkester. Arbeidsukene er ofte ganske intense, en dag kan inneholde tre timers prøve på dagtid og tre timers forestilling om kvelden. Samme uke kan orkesteret veksle mellom flere forskjellige opera- og ballettproduksjoner. Det stiller krav til mer enn å kunne spille alle notene.
– Man lære å disponere kreftene. Ikke alt kan spilles med hundre prosent fysisk innsats hele tiden.
Forberedelsene foregår heller ikke bare på øverommet. Når en ny produksjon nærmer seg, lytter Haugen gjennom musikken, gjerne mens hun strikker eller mens hun går tur.
Poenget er å få verket inn i kroppen og bli kjent med helheten før hun selv sitter midt i den. Andre ganger møtes kolleger over en kaffe og ser opptak av tidligere forestillinger.
– Det er fint å få diskutert vanskelige overganger og finne ut hva som faktisk skjer på scenen mens vi selv sitter nede i graven, sier hun.
Musikken må fungere sammen med sangere, dirigent, scene og handling. Haugen, som alltid har vært glad i musikaler, oppdaget etter hvert at veien fra Miss Saigon til opera kanskje ikke var så lang som hun først hadde trodd.
– Begge deler handler om drama, musikk og historier som skal fortelles.
– Senk skuldrene
Når Haugen møter dagens deltakere i Ung Filharmoni, kjenner hun igjen mye av usikkerheten hun selv hadde: Har jeg øvd nok? Er de andre bedre enn meg? Hva synes mentoren? Hva synes dirigenten? Hun har et enkelt råd.
– Senk skuldrene. De andre på podiet er ikke der for å avsløre hva du ikke kan, mener hun.
Det andre rådet er å ta vare på øyeblikkene. For talentutvikling består av mye tid alene på øverommet.
– Ta med deg spillegleden og opplevelsene du får i orkesteret tilbake til hverdagen. Det kan være noe å leve på når du sitter alene og øver.
Det er gått ti år siden Marie Lille Haugen søkte Ung Filharmoni for første gang. Den gangen fikk hun avslag, de to neste årene sto hun på venteliste. Først på fjerde forsøk fikk hun plassen hun ønsket seg.
Deretter fulgte fire år hvor hun beveget seg fra videregående-elev blant høyskolestudenter til selv å sitte på førstefløyte. Kort tid senere fikk hun fast jobb i Operaorkesteret. Men, det er kanskje nettopp de tre første prøvespillene til Ung Filharmoni som sier mest om veien dit. Hun fikk ikke det resultatet hun ønsket, så hun fant ut hva hun kunne gjøre bedre – og prøvde igjen.
Marie Lille Haugen:
- Fløytist i Operaorkesteret ved Den Norske Opera & Ballett
- Utdannet ved Norges musikkhøgskole
- Deltok i Ung Filharmoni fire år på rad, fra 2019 til 2022
- Tidligere ansatt i Marinemusikken
Tekst: Anders Hall Grøterud