Birk Bosrup Blyverket har selv hatt rollen som konsertmester under Ung Filharmoni-konsertene i sommer. Denne uken sitter han ved siden av Elise Båtnes, 1. konsertmester i Oslo-Filharmonien, og får observere hvordan hun løser rollen i praksis.
– Det er fantastisk. Veldig gøy og lærerikt å se en konsertmester på nært hold, som har vaner og gjør dette hele tiden, sier Blyverket.
Elise Båtnes har vært med og sett Ung Filharmoni helt fra starten i 2016, og vært med som mentor åtte av årene. Hun har opplevd flere unge musikere utvikle seg gjennom Ung Filharmoni, fra bak i rekkene til førstepulten. Som konsertmester mener Båtnes at det er viktig å ha sittet bak i gruppen, for å kunne gjøre en god jobb i front.
Å lære å lytte
Blyverket beskriver sin egen utvikling som konsertmester som en overgang fra å først og fremst tenke på egen stemme, til å tenke på helheten til hele orkesteret. Han trekker frem en av sine tidligste erfaringer som konsertmester, da han spilte i et kammerensemble på Barratt Due. De spilte Corellis Concerto grosso, og han husker at han tenkte mest på solostemmen han skulle spille.
– Jeg tenkte mest på at jeg ville spille solostemmen riktig og bra. Jeg tenkte ikke egentlig over at jeg, som konsertmester, måtte ha kontakt med de andre gruppene.
I dag har Blyverket en annen oppfatning av rollen. Å kunne spille stemmen sin riktig og bra er ikke lenger tilstrekkelig – det er forventet. Ideelt sett skal du kunne mye utenat, sier han. Som konsertmester i et stort symfoniorkester må man kunne høre hva som skjer rundt seg.
– Du må lytte ekstremt godt. Det er lett å begynne å fokusere på egen intonasjon og klang. Da får du tunnelsyn. Du må alltid åpne opp og høre hele helheten.
Båtnes kjenner seg igjen i beskrivelsen.
– Det er utrolig viktig, det du sier. Det å ha overskudd til å lytte samtidig som du skal gjøre det du gjør bra nok.
For Blyverket innebærer dette grundige forberedelser. Før sommersamlingen hørte han mye på verket og studerte partituret.
– Jeg må kunne alle stemmene før første prøve, ikke bare min egen.
Når han kjenner stemmene, blir det lettere å høre etter og tilpasse seg resten av orkesteret.
Fra bakerste rad til førstepult
Båtnes har selv lært mye av å sitte bak i orkesteret. Da hun flyttet til Oslo etter gymnaset, vikarierte hun i Oslo-Filharmonien og fikk mye erfaring fra plassene lenger bak i gruppen.
Hun mener denne erfaringen er viktig.
Å sitte bak handler ikke bare om å vente på å få en plass foran. Det er viktig læring og en mulighet til å observere hvordan orkesteret fungerer, hvordan gruppelederne kommuniserer og hvordan man gir tydelige beskjeder.
– Jeg tror det har stor verdi å oppleve å sitte bak i gruppen før man skal sitte foran gruppa.
Båtnes beskriver mentorordningen som et slags mester–svenn-opplegg. Deltakerne skal få observere den virkelige verden, både gjennom hvem de sitter ved siden av og hvilken posisjon de har i orkesteret.
Birk har selv erfaring fra flere plasser i orkesteret. Nå får han se rollen fra førstepulten, ved siden av Båtnes.
For henne handler mentorrollen om å gjøre denne kunnskapen synlig. Hun har lagt merke til at Blyverket er en observerende type som ikke nødvendigvis stiller mange spørsmål. Hun prøver selv å sette ord på hva hun lytter etter. Hun hører ikke bare sin egen stemme.
– Jeg hører utenfor eget spill. Jeg hører på absolutt alle.
Dette tar Blyverket med med seg videre.
– Nå lærer jeg på hver øvelse. Jeg ser hva Elise gjør, tar det til meg og tenker hvordan jeg kan bruke det. Fantastisk læring.
Limet i orkesteret
Men hva er egentlig det viktigste en konsertmester gjør?
– Å holde gruppen og orkesteret sammen, sier Blyverket.
Båtnes beskriver rollen som todelt. Konsertmesteren er gruppeleder for sin egen gruppe, men også bindeledd for hele orkesteret.
– Du er limet.
Konsertmesteren skal være musikalsk tydelig, vise frasene og formidle hva musikken inneholder. Samtidig er rollen en utøvende del av det dirigenten viser. Det krever kontakt med hele orkesteret.
Blyverket trekker frem bass, treblås, horn og de øvrige strykerne. Dersom orkesteret begynner å trekke i ulike retninger, kan øyekontakt være avgjørende.
– Jeg må vite at ting er i ferd med å skje før det skjer, sier Båtnes.
Hun bruker både lytte- og øyekontakt, men også kroppen.
– Jeg gjør meg litt mer bredskuldra.
Hvor mye skal man vise?
Under sommerens Ung Filharmoni-konserter fikk Blyverket erfare hvor mange som faktisk bruker konsertmesteren som referansepunkt.
Gruppelederen på slagverk kom bort i en pause og ba ham om å være tydeligere enkelte steder. Det ble en øyeåpner for ham.
– Oj, de vil også se hva jeg gjør og ha tegn fra meg? tenkte han.
Opplevelsen gjorde ham mer bevisst på kontakten med hele orkesteret.
Konsertmesterrollen handler også om å vite når man skal vise, og når man skal holde igjen. En konsertmester kan nemlig bli for aktiv.
– Hvis man blir for aktiv, stopper alt. Da blir det bare kaos. Konsertmesteren skal tilføre noe ekstra, men ikke konkurrere med dirigenten. Hvor grensen går, må man finne ut av selv, forklarer hun.
En gigantisk kvartett
For Blyverket er det kontakten med hele orkesteret som gjør rollen så spennende. De er enige om at som gruppeleder og konsertmester, blir det store symfoniorkesteret som en gigantisk kvartett.
– Når du er konsertmester, må du lede dette her. Det er noe annet enn å sitte bak i orkesteret.
Det er også denne kontakten som gjør at Blyverket nå ser for seg konsertmesterrollen som en mulig fremtid.
– Ja, nå tror jeg det å bli konsertmester har blitt en drøm for fremtiden, sier han.
Han liker å være den som kan bidra til det ekstra samspillet mellom musikerne.
Tekst: Ingrid Lovise Anvik Hellenes